La bibliothèque numérique kurde (BNK)
Retour au resultats
Imprimer cette page

Fange i Ankara


Éditeur : Cappelen Date & Lieu : 1986, Tangen - Norvège
Préface : Pages : 120
Traduction : ISBN : 82-02-09395-3
Langue : NorvégienFormat : 135x215 mm
Code FIKP : Liv. Nor. Ber. Fan. N° 602Thème : Général

Présentation
Table des Matières Introduction Identité PDF
Fange i Ankara

Fange i Ankara

Alexander Bertelsen


Cappelen


«Nesten som ved et under ble det morgen, den første for meg i Mamak-fengselet i Ankara, og jeg ante ingenting om hvor mange morgener det skulle bli og hvor mye jeg skulle måtte holde ut. Men jeg visste fra min egen smertelige erfaring at jeg kunne vente meg hva som helst. Reisen fra Oslo til Tyrkia var blitt en annerledes reise enn den jeg hadde forestilt meg»...
Alexander Bertelsens opphold i Mamak-fengselet varte i halvannet år. I denne boken beretter han om fangenskapet, torturen og de redselsfulle forholdene som hersker i det tyrkiske militærdiktaturet, samtidig som han gjennomgår sin egen og det kurdiske folks historie. Bertelsens «forbrytelse» bestod i at han hadde skrevet en norsk bok om kurderne.


Alexander Bertelsen er opprinnelig kurder og var tyrkisk statsborger. Han kom til Norge som politisk flyktning i 1974 og fikk norsk statsborgerskap. Fem år senere skrev han en norsk bok om kurderne og da han vendte tilbake til Tyrkia i 1984 for å besøke sin dødssyke mor, ble han arrestert og dømt for statsfiendtlig virksomhet på grunn av den norske boken.
Han ble løslatt fra fangenskapet i 1985 etter sterkt norsk og internasjonalt press, ikke minst fra LO.



I

Bilen stanset foran en truende port. De to politifolkene som fulgte meg, gjorde tegn til at jeg skulle stige ut. Ingen hadde sagt hvor jeg skulle, men jeg visste godt hvor jeg befant meg. Dette var Mamak, et militærfengsel inne i Ankara, den mest fryktede institusjonen i Tyrkia.
Vi gikk ikke gjennom porten, men inn i en enetasjes murbygning som ligger rett utenfor selve fengslet og blir kalt «dis kafes», som betyr det ytre buret.

Jeg fikk ordre om å stille meg med ansiktet mot veggen og vente. Politimennene tok med seg noen papirer som jeg gikk ut fra dreide seg om fangen Alexander Bertelsen, og forsvant inn i rommet ved siden av.

Jeg vred på hodet og så at jeg stod ved enden av en lang korridor med jerngitre på begge sider. Det var fullt av soldater og fangevoktere nedover hele korridoren. På andre siden av meg lå det en rekke mindre kontorer, og ut og inn av dem gikk en strøm av menn i militære uniformer.

Etter noen minutter ble jeg ført bort til jerngitteret, der jeg oppdaget at det stod eller satt flere arresterte. Men jeg ble ført inn i en celle, helt alene.
Det var vinter på den anatoliske høysletten hvor Ankara ligger, og kulden skar gjennom de tynne klærne. Det fantes ingen oppvarming i cellen.

En vokter brølte at jeg skulle knele, og slik ble jeg værende i en uendelig tid. Jeg hørte vokterne skrike bortover korridoren. Fangene skulle bare stirre rett frem og ikke snakke med hverandre. Av og til ble noen kalt ut i korridoren og slått brutalt og lenge. Litt senere tok de en hel gruppe fanger ut i korridoren og tvang dem til å marsjere frem og tilbake mens vokterne slo og sparket løs på dem. Hele tiden haglet det med de verste skjellsordene og fornærmelsene som det tyrkiske språket inneholder, og det sier ikke så lite.

Det var så kaldt at jeg begynte å skjelve, og jeg var stiv og nærmest følelsesløs i bena. Men jeg måtte knele, time etter time, og det eneste jeg tenkte på var hva de nå ville gjøre med meg. Jeg var ikke dømt og jeg ante ikke hva de anklaget meg for. Men jeg kjente den tyrkiske straffeloven så godt at jeg skjønte de ville finne en eller annen paragraf å bruke mot meg. Jeg var jo kurder, og mot slike fantes det en hel gruppe paragrafer. Hvilke ville de bruke denne gangen?
Jeg kunne se soldatene føre alle fangene inn i en stor celle. De slo hver enkelt med harde slag, uten å si et ord. Men de rørte ikke meg.

Så hørte jeg navnet mitt bli ropt opp, og tenkte at nå var det min tur. Nå skulle jeg bli tatt under behandling. Men fremdeles rørte ingen meg, og jeg ble ført inn på et lite rom hvor det satt en offiser som møtte meg med et hardt blikk. Han spurte hva jeg het og jeg svarte «Alexander Bertelsen». Han ante ikke hvordan han skulle skrive navnet og jeg måtte bokstavere det langsomt for ham. Han spurte også hvorfor jeg satt i fengsel, og jeg svarte at det hadde jeg ikke den ringeste anelse om. Han så overrasket ut, men sa ingenting.

Offiseren ropte en ordre og jeg ble ført inn i et annet rom hvor det allerede befant seg om lag 30 fanger.
Vokterne tok fra meg reisesjekkene, de tyrkiske liraene og de norske kronene jeg fremdeles hadde, dessuten lærbeltet og noen personlige papirer.

Igjen måtte jeg snu meg mot veggen og knele. Men jeg så likevel hvordan soldater torturerte fangene. Når jeg av og til kunne se soldaten, slo det meg at ansiktet var preget av nytelse.
Kulden ble bare verre utover kvelden og natten og smertene i knærne ble nesten uutholdelige. Etterhvert var jeg sikker på at jeg ville fryse ihjel. Men rundt meg fortsatte torturen. Det lot til at soldatene kunne gjøre hva de ville, og de plukket ut sine ofre helt vilkårlig. Slik gikk det meste av natten, og jeg undret meg over hvordan noen av de verst plagede fangene kunne holde ut. Og hvorfor slo de ikke meg? Jeg kunne ikke tenke ut noe annet svar enn at de visste at jeg var norsk statsborger og av den grunn ikke våget å slå meg, eller hadde fått ordre om å la meg være i fred. Men på en måte følte jeg smerte ved å se de andre bli slått.

Nesten som ved et under ble det morgen, den første for meg i Mamak, og jeg ante ingenting om hvor mange morgener det skulle bli her og hvor mye jeg skulle måtte holde ut. Men jeg visste fra min egen smertelige erfaring at jeg kunne vente meg hva som helst. Det var blitt en annerledes reise enn den jeg hadde forestilt meg, og jeg måtte spørre meg selv om jeg ikke hadde tatt en meningsløs risiko ved å vende tilbake til et land hvor jeg riktignok var født, men som bare hadde forsøkt å ødelegge livet for meg og folket mitt, og i dag var styrt av et uhyggelig militærdiktatur.

Det hadde kommet et brev til meg en tung januardag i Oslo, denne byen hvor jeg merkelig nok hadde blitt værende i så mange år. Brevet var fra broren min i hjembyen Erzincan, som ligger i det østlige Tyrkia eller for å si det slik jeg ønsker mennesker skal lese kartet: i den nordvestlige delen av Kurdistan som i dag blir styrt av Tyrkia.
Det var ikke noe oppløftende brev, for min bror kunne fortelle at mor var alvorlig syk og trolig ikke hadde lenge igjen. Hun hadde sagt at hun gjerne ville se meg, sin eldste sønn, igjen før hun lukket øynene for siste gang.

Det var et sjokk, til tross for at mor var 83 år og hadde et hardt og smertefullt liv bak seg. Hun hadde mistet mannen sin, far, bare 26 år gammel, samtidig med at også to av brødrene hennes ble drept. Det skjedde under en av de utallige oppstandene kurderne i det østlige Tyrkia hadde satt i gang. Lederen for oppstanden var en av lederne i vår familie, Seyyid Riza. Også bestefar og en onkel ble drept den gangen. De andre, deriblant mor, ble deportert 1500 kilometer vestover til en provins som heter Burdur. Det var bare én kurdisk familie i landsbyen Aglasun hvor hun ble plassert. Og siden kurderne og tyrkerne tilhører to forskjellige språkgrupper og hater hverandre etter århundrer av opprør og undertrykkelse, ble familien totalt isolert og frosset ut. Jeg selv ble satt i en tyrkisk skole da jeg var 11 år gammel. Mor hadde store ambisjoner, hun ville jeg skulle studere ved et universitet. Det var et høyt mål den gangen for en deportert kurder.

Jeg vandret rundt i Oslos sølete gater og tenkte på mor. Hun stod for meg, stolt, vakker, hard og ubøyelig, men også myk og varm. Jeg følte meg i gjeld til henne, og den gjelden ville jeg gjerne betale ned ved å se henne før hun døde. Men hvordan skulle det skje? Akkurat de tingene som mor var mest stolt av at jeg hadde gjort, hindret meg i å se henne på dødsleiet i Erzincan.

Det var farlig, kanskje livsfarlig, for meg å reise til Tyrkia dersom jeg ble gjenkjent. Nå var jeg riktignok blitt norsk statsborger og hadde norsk pass. Men den som en gang har vært i kontakt med det tyrkiske hemmelige politiet, vil aldri mer føle seg helt trygg.

Tidlig om morgenen den første dagen i Mamak ble jeg ført tilbake til rommet jeg hadde vært i kvelden før, og fotografert, slik de gjør med alle forbrytere. Timene gikk og stadig kom det nye forkomne fanger inn døren. Rundt middagstider kom to voktere og brølte at vi skulle gjøre oss klare til å dra. Plutselig dukket det opp en lang, tynn offiser som begynte å skrike til oss med høy stemme:

«Dette er Mamak. Dere bør være klar over hva det betyr. Dere får ikke lov til å stille noen spørsmål, ikke engang til menige soldater. Når de menige soldatene er på vakt, skal dere tiltale dem med 'kommandant’. Hvis det er noe dere vil be om, skal dere levere inn skriftlig anmodning. Det kan skje på mandager. På mandagene kan dere også skrive brev og henstillinger til domstolene. Hvis noen av dere ikke følger reglene, vil reaksjonen bli slik at dere forstår hvor dere befinner dere. Vi vet at dere er forrædere og kjeltringer.»

Denne klare talen ble avsluttet med slag og spark, og vi ble stilt opp i rekker, to og to. Deretter marsjerte vi ut av «dis kafes». Rundt oss kretset det minst hundre soldater med lange stokker i nevene. Det var bare om lag 70 meter til selve fengselsporten, men på den korte tiden det tok å marsjere dit ble vi alle sammen slått utallige ganger.

Først nå var jeg egentlig i Mamak, stedet jeg hadde hørt så mye om av kurdiske flyktninger som hadde klart å ...




Fondation-Institut kurde de Paris © 2019
BIBLIOTHEQUE
Informations pratiques
Informations légales
PROJET
Historique
Partenaires
LISTE
Thèmes
Auteurs
Éditeurs
Langues
Revues